Lesetekst 1: 2 Mos 12,1-14 (2 Mos 12,1.3–8.11–14)
Herren talte til Moses og Aron mens de var i landet Egypt, og sa:2 Denne måneden skal være deres nyttårsmåned. Den skal være den første av årets måneder hos dere.3 Tal til hele Israels menighet og si: På den tiende dagen i denne måneden skal hver husfar ta seg ut et lam, ett lam for hvert hus.4 Men dersom en husstand er for liten til et lam, da skal han og hans nærmeste nabo ta et lam sammen etter tallet på deres husfolk. Etter det hver eter, skal dere regne folk på et lam.5 Det skal være et lam uten lyte, av hannkjønn, årsgammelt. Et lam eller et kje kan dere ta.6 Dere skal ta vare på det til den fjortende dagen i denne måneden. Da skal hele Israels samlede menighet slakte det mellom de to aftenstundene.7 Så skal de ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på den øverste dørbjelken på de hus hvor de eter det.8 De skal ete kjøttet samme natt, stekt over ilden og med usyret brød og bitre urter skal de ete det.9 Dere må ikke ete noe av det rått eller kokt i vann, men stekt over ild, med hode, føtter og innvoller.10 Dere skal ikke levne noe av det til om morgenen. Er det noe igjen om morgenen, skal dere brenne det opp i ilden.11 På denne måten skal dere ete det: Med belte om livet, med sko på føttene og med stav i hånden. Og dere skal ete det i hast, det er påske for Herren.12 For samme natt vil jeg gå gjennom hele landet Egypt og slå i hjel alt førstefødt i landet Egypt, både folk og fe. Og over alle guder i Egypt vil jeg holde dom. Jeg er Herren.13 Blodet på de husene hvor dere er, skal være til et tegn for dere. Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere når jeg slår landet Egypt.14 Denne dagen skal være en minnedag for dere, dere skal holde den som en høytid for Herren. Det skal være en evig forskrift for dere å holde den, slekt etter slekt.
Lesetekst 2: 1 Kor 5,6b–8
Vet dere ikke at en liten surdeig syrer hele deigen?7 Rens derfor ut den gamle surdeigen, så dere kan være ny deig, siden dere jo er usyret. For vårt påskelam er slaktet, Kristus.8 Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig, ikke med ondskapens og lastens surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød!
Evangelietekst: Matt 26,17–30
På den første dagen av de usyrede brøds høytid kom disiplene til Jesus og sa til ham: Hvor vil du at vi skal gjøre i stand for deg til å ete påskelammet?18 Han sa: Gå inn i byen til en mann der og si til ham: Mesteren sier: Min tid er nær. Hos deg vil jeg holde påskemåltid sammen med disiplene mine.19 Disiplene gjorde som Jesus hadde pålagt dem, og gjorde i stand påskemåltidet.20 Da det var blitt kveld, gikk han til bords med de tolv.21 Mens de spiste, sa han: Sannelig sier jeg dere: En av dere skal forråde meg.22 De ble da dypt bedrøvet, og den ene etter den andre begynte å si til ham: Det er vel ikke meg, Herre?23 Men han svarte og sa: Den som dyppet hånden i fatet sammen med meg, han skal forråde meg.24 Menneskesønnen går bort, som det er skrevet om ham. Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen. Det hadde vært godt for det mennesket om han aldri var født.25 Men Judas, han som forrådte ham, tok til orde og sa: Det er vel ikke meg, rabbi? Han sier til ham: Du sa det.
26 Mens de nå holdt måltid, tok Jesus et brød, ba velsignelsesbønnen og brøt det, ga disiplene og sa: Ta, et!Dette er mitt legeme.27 Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: Drikk av det alle.28 For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.29 Men jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt, før den dagen jeg drikker den ny med dere i min Fars rike.
30 Og da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.
17 Τῇ δὲ πρώτῃ τῶν ἀζύμων προσῆλθον οἱ μαθηταὶ τῷ Ἰησοῦ, λέγοντες αὐτῷ,N Ποῦ θέλεις ἑτοιμάσομένBN σοι φαγεῖν τὸ Πάσχα; 18 Ὁ δὲ εἶπεν, Ὑπάγετε εἰς τὴν πόλιν πρὸς τὸν δεῖνα, καὶ εἴπατε αὐτῷ, Ὁ διδάσκαλος λέγει, Ὁ καιρός μου ἐγγύς ἐστιν· πρὸς σὲ ποιῶ τὸ Πάσχα μετὰ τῶν μαθητῶν μου. 19 Καὶ ἐποίησαν οἱ μαθηταὶ ὡς συνέταξεν αὐτοῖς ὁ Ἰησοῦς, καὶ ἡτοίμασαν τὸ Πάσχα. 20 Ὀψίας δὲ γενομένης ἀνέκειτο μετὰ τῶν δώδεκα. 21 Καὶ ἐσθιόντων αὐτῶν εἶπεν, Ἀμὴν λέγω ὑμῖν ὅτι εἷς ἐξ ὑμῶν παραδώσει με. 22 Καὶ λυπούμενοι σφόδρα ἤρξαντο λέγειν αὐτῷ ἕκαστοςN αὐτῶν, Μήτι ἐγώ εἰμι, κύριε; 23 Ὁ δὲ ἀποκριθεὶς εἶπεν, Ὁ ἐμβάψας μετʼ ἐμοῦ ἐνN τῷ τρυβλίῳ τὴν χεῖρα, οὗτός με παραδώσει. 24 Ὁ μὲν υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου ὑπάγει, καθὼς γέγραπται περὶ αὐτοῦ· οὐαὶ δὲ τῷ ἀνθρώπῳ ἐκείνῳ, διʼ οὗ ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου παραδίδοται· καλὸν ἦν αὐτῷ εἰ οὐκ ἐγεννήθη ὁ ἄνθρωπος ἐκεῖνος. 25 Ἀποκριθεὶς δὲ Ἰούδας ὁ παραδιδοὺς αὐτὸν εἶπεν, Μήτι ἐγώ εἰμι, ῥαββί; Λέγει αὐτῷ, Σὺ εἶπας. 26 Ἐσθιόντων δὲ αὐτῶν, λαβὼν ὁ Ἰησοῦς τὸνN ἄρτον, καὶ εὐχαριστήσας,N ἔκλασεν καὶ ἐδίδουN τοῖς μαθηταῖς, καὶN εἶπεν, Λάβετε, φάγετε· τοῦτό ἐστιν τὸ σῶμά μου. 27 Καὶ λαβὼν τὸN ποτήριον, καὶ εὐχαριστήσας, ἔδωκεν αὐτοῖς, λέγων, Πίετε ἐξ αὐτοῦ πάντες· 28 τοῦτο γάρ ἐστιν τὸ αἷμά μου, τὸN τῆς καινῆς διαθήκης, τὸ περὶ πολλῶν ἐκχυνόμενονN εἰς ἄφεσιν ἁμαρτιῶν. 29 Λέγω δὲ ὑμῖν ὅτιN οὐ μὴ πίω ἀπʼ ἄρτι ἐκ τούτου τοῦ γεννήματοςN τῆς ἀμπέλου, ἕως τῆς ἡμέρας ἐκείνης ὅταν αὐτὸ πίνω μεθʼ ὑμῶν καινὸν ἐν τῇ βασιλείᾳ τοῦ πατρός μου.
30 Καὶ ὑμνήσαντες ἐξῆλθον εἰς τὸ ὄρος τῶν Ἐλαιῶν.
NVariant with NA/UBS: αὐτῷ ♦ –
BVariant with other Byzantine MSS: ἑτοιμάσομέν ♦ ἑτοιμάσωμέν
NVariant with NA/UBS: ἑτοιμάσομέν ♦ ἑτοιμάσωμέν
NVariant with NA/UBS: ἕκαστος αὐτῶν ♦ εἷς ἕκαστος
NVariant with NA/UBS: ἐν τῷ τρυβλίῳ τὴν χεῖρα ♦ τὴν χεῖρα ἐν τῷ τρυβλίῳ
NVariant with NA/UBS: τὸν ♦ –
NVariant with NA/UBS: εὐχαριστήσας ♦ εὐλογήσας
NVariant with NA/UBS: ἐδίδου ♦ δοὺς
NVariant with NA/UBS: καὶ εἶπεν ♦ εἶπεν
NVariant with NA/UBS: τὸ ♦ –
NVariant with NA/UBS: τὸ τῆς καινῆς ♦ τῆς
NVariant with NA/UBS: ἐκχυνόμενον ♦ ἐκχυννόμενον
NVariant with NA/UBS: ὅτι ♦ –
NVariant with NA/UBS: γεννήματος ♦ γενήματος
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Det siste påskelammet og den første nattverden (26,17–29)
Påsken ble feiret ved fullmåne i måneden Nisan, som var den første etter vårjevndøgn. Den 14. skulle påskelammet slaktes. Den 15. var den første store høytidsdagen i de usyrede brøds høytid, som siden varte en hel uke. Ettersom det nye døgnet ble regnet fra solnedgang, begynte den 15. Nisan allerede på kvelden den dagen da man slaktet påskelammet. Det var den kvelden man spiste det. Det var årsaken til at allerede den 14. Nisan iblant ble kalt for ”den første dagen i de usyrede brøds høytid”, slik Matteus gjør det her.
Alle de fire evangelistene er enige om at det var en torsdag, og at Jesus døde på fredagen. Ifølge de tre første evangelistene – de som kalles synoptikerne – falt denne fredagen på den 15. Nisan. Johannes lar oss derimot forstå at det var den 14., og også hos de andre evangelistene er det mye som tyder på at han har rett. Den 15. Nisan var nemlig en stor sabbatsdag, og det er vanskelig å forklare hvordan alt som hang sammen med rettergangen og henrettelsen på langfredagen kunne ha skjedd på en sabbat. Men hvis Jesus døde den 14. Nisan, må han ha feiret påske med disiplene allerede den 13., altså en dag tidligere enn det den offisielle kalenderen foreskrev. Slikt kunne forekomme. I så fall ble påskemåltidet feiret uten selve påskelammet. Slik kunne man alltid gjøre når man feiret påske blant jødene rundt omkring i romerriket. Måltidene kunne til og med holdes på den tradisjonelle måten med det usyrede brødet, de bitre urtene, de fire vinbegrene og det brune fruktmoset, som minnet dem om slavearbeidet ved Egypts teglovner.
Matteus skriver at Jesus sendte sine disipler ”til den og den”. Han bruker et uttrykk som omtrent tilsvarer vårt ”N.N.” Trolig kommer det helt enkelt av at han vil forkorte fortellingen. Han forutsetter at tilhørerne vet at Jesus gav mer detaljerte forskrifter i sitt virke, men han anser det som unødvendig å gjengi dem. Derimot gjør han det tydelig at det dreide seg om en disippel, en som bare trengte en hilsen fra Jesus for å stille huset sitt til rådighet for ham.
Jesus hilste med at hans ”tid” var nær. Matteus bruker det greske ordet, som betyr ”lagelig tid”, den rette tid, Guds tid. Han fortalte nettopp at jødene søkte etter et passende tidspunkt til å forråde Jesus. Nå sier Jesus at den tiden er kommet – men det er den tiden Gud har bestemt. Onde mennesker skal drepe Menneskesønnen, men akkurat slik skal Guds gode vilje skje.
Derfor lar Jesus disiplene vite at en av dem skal forråde ham. Han sier det ikke for at de skal gripe inn og hindre forræderiet. Men de skal vite at også dette har Gud tatt med i sine planer. Slik tar disiplene det også. De kan ikke forandre på noe. Spørsmålet er om de selv kan være dratt inn i dette ubegripelige onde. De kjenner sin svakhet. Jesus sier bare – med henvisning til et vers i Salmene (41,10) – at det er en av dem som nå feirer påske med ham som skal gjøre det. Da Judas spør direkte om det er ham, sier Jesus at han allerede vet det. De andre synes ikke å ha oppfattet svaret. I hvert fall forteller Johannes, at bare han selv og Peter fikk vite hemmeligheten.
Som vert leste Jesus alle de skriftsteder og bønner som hørte med til påskefeiringen. For hvert beger og hver rett leste han det som her kalles ”velsignelsen” eller ”takksigelsen”. Det var stående bønner hvor man velsignet Gud for hans gaver og hans store velgjerninger. Man bad altså ikke ”Gud, velsign maten”, men det var ham man velsignet og takket, når man nå tok imot hans gaver og mintes hans velgjerninger mot fedrene.
Men under denne påsken omgjorde Jesus hele det tradisjonelle ritualet og gav måltidet et helt nytt innhold. Da han brøt brødet – det seige, ugjærede brødet man fikk lov til å rive i biter – sa han at dette var hans legeme. Det betyr på det jødiske språk ham selv med alt det han var og eide. Den gaven – større enn alt det Gud hittil hadde gitt sitt folk – skulle de nå ta imot. Og da han kom til kalken – sannsynligvis ”velsignelsens kalk”, som de drakk ved takksigelsen etter måltidet – sa han, at dette var hans blod, som ble utgytt til syndenes forlatelse for de ”mange”. På den tidens språk betydde det den store mengden, alle dem som man ellers regnet som fortapte.
Disiplene må ha forstått at Jesus talte om sin død. Det han sa om betydningen av sin død fattet de nok ikke der og da. Det var allerede et mysterium at han skulle dø. Og dø så snart! Han hadde jo sagt at dette var siste gangen. Det var ikke bare den siste gangen de feiret påske, men det var også den siste gangen de drakk vin sammen. Neste gang skulle de gjøre det i Guds rike.
Lovsangen og nederlaget (26,30–35)
Påskefeiringen ble avsluttet med Salme 115–118. De ”synges” på den vanlige måten, i et halvt syngende resitativ, på melodier som delvis lever videre i den gregorianske sangen. Trolig skjedde det vekselvis, med verten som forsanger.
Etter gudstjenesten – for påskelamsmåltidet var samtidig en gudstjeneste – gikk man ut i den månelyse natten. Påsken ble alltid feiret ved fullmåne, og det var lett å finne veien gjennom gatene, ned til Kedron-dalen og opp mot Oljeberget. På veien begynner Jesus å tale med dem om hvordan de skal svikte – nå i denne natt, noen timer etter den første nattverden. Når Peter oppriktig og overbevisende bedyrer at noe slikt aldri kan skje for hans del, får han vite at før hanen galer og den nye dagen gryr, skal han ha fornektet sin Mester tre ganger.
Dette er altså en del av det glade budskap som ble forkynt i urkristendommen. Det bæres ut i verden av de samme apostlene som sviktet den natten. Tydeligere kunne det ikke sies for samtiden – og for oss – at kjernen i evangeliet ikke er noe som vi gjør, men det er det som Jesus kunne gjøre alene.